Nå sitter jeg, for første gang på kjempelenge, i godstolen min igjen. Jeg hører på opptak fra årets Siddis (2. plass, 93 spillepoeng og 7 programpoeng + solistpris), faktisk ganske bra. :) Mer om det om dere spør!
Som mange sikkert vet, var jeg på besøk hos det store kjernefysikk-forskningssenteret CERN denne uken. På bildet over ser dere et av få områder åpent for alle besøkende; the Globe of Science and Innovation som er noe museum. Lyser opp om kvelden i området, men vi var ikke innom der.
Jeg har kjempemye å fortelle om CERN! Vi reiste dit med faget PHYS115, og ankom Geneve tirsdag kveld. Etter litt rotete innlosjering (da vi egentlig ikke visste hvor vi bodde :P), reiste vi inn til byen for å spise god middag og en sveitisk spesialitet: Sjokkelade i bolle. Nam!
Onsdag morgen møtte vi tidlig (9:30) for å snakke om hvor vi var, litt historie og fikk møte noen av de norske ansatte (12 stykker). Så bar det avgårde til en datalab, hvor vi fikk bruke litt autentisk programvare for å identifisere forskjellige (simulerte) events i ATLAS-detektoren (f.eks. W+ boson -> μν). Målet var såklart å finne Higgs-bosonet, som var gjemt på en av maskinene. Under viser jeg skjermbildet, som viser Higgs' μμee-signatur.
De to grønne utslagene i det elektromagnetiske kalorimeteret er elektronene e, de røde utslagene i det hadroniske kalorimeteret er stort sett støy, og de to (litt usymmetriske) utslagene i muon-detektoren (de blå blokkene med oransje linje) er muonene μ.
Det var utrolig greit å få sett litt direkte hvordan detektorene virker, i mye større grad enn ved f.eks. et foredrag med slides.
Ellers besøkte vi mange av detektorene: Noen var svært så besøksvennlige med sentre, 3D-film og gjøre-ting-stasjoner, mens andre var store lagerbygninger hvor man måtte ta heis 100 m under bakken for å besøke museet.
Mange tror kanskje at den 27 km lange tunnelen til LHC er unik, men den er faktisk ikke bygget spesielt for LHC: Den forrige akseleratoren LEP brukte akkurat samme fysiske hule. Det nye er sterkere magneter og bedre detektorer, som også faktisk er plassert i de samme detektorhulene.
Vi besøkte LINAC, som er injeksjonssystemet til LHC: H2 fra en flaske strippes for elektroner og sendes først gjennom en potensialforskjell i en lineær akselerator, som både klemmer sammen strålen og øker energien.
Videre sendes strålen inn i BOOSTER, som er en sub-akselerator til PS (1959). Energien økes, og den fortsetter til SPS (1976). Deretter økes energien til rundt 400 GeV, og protonbunchen er klar for LHC (2008). Om dere lurer, er LINAC 2 en protonkilde, mens LINAC 3 er en tung-ion-kilde (blykjerner).
Av annen informasjon er det fryktelig mange nerder på CERN! Kantinen er smekkfull av fargerike folk og god, billig mat. Bygningsnummereringen er ganske lite logisk (type 350, 10, 58, 599 kan stå ved siden av hverandre) før man har skjønt logikken (kronologisk og funksjonsbasert).
